Drammens Tidende, lørdag aften 21 oktober 1939

Verdifull nyskaping i distriktets idustri. Nøsted Bruks nye fabrikk for bygningsplater i drift om et par
måneder. Bedriften vil skaffe beskjeftigelse till 40-50 arbeidere, og bruke 15,000 kbm. trevirke per år.

En orientering om fabrikken og om produksjon og omsetningsmuligheter.

Fremstillingen av wallboard – d.v.s. trefiberplater for bygningsindustrien – er i løpet av noen få år blitt et særdeles viktig ledd i Finnlands og Sveriges treforedlingsindustri. De svenske fabrikkers kapasitet oppgis for tiden till 130-150.000 tonn årlig, og produksjonen utgjorde i 1938 ialt 92.000 tonn, og er sterkt stigende.
  Her i landet har vi hittil bare hatt en eneste fabrikk i bransjen, nemlig Hunton Bruk vid Gjøvik. Denne ble imidlertid for vel ett års tid siden herjet av brann, og vi har derfor i det siste år vært henvist til å dekke hele vårt behov fra utlandet, vesentlig fra Finnland og Sverige. Fra det sistnevnte land ble det i 1938 importert 1024 tonn.
  Den nye wallboardfabrikk ved Nøsted Bruk ved Drammen er nu under tak. Man er kommet så langt med innstallasjon av maskineriet, at man regner med å ha driften i gang omkring årsskiftet.
  Det er ett nystiftat aksjeselskap som har reist bedriften. Aksjekapitalen er på 450.000 kroner fullt innbetalt. Styrets formann er gårdbruker Ole Krekling, Fiskum. De andre styremedlemmer er disponent Joh. Hobbelstad, Drammen , ingeniør Åmodt, Drammen, disponent Vego, og lensmann Råen, Fiskum. Byggleder er ingeniør Boija. Han skal også forestå driften.
  Fabrikken skal framstelle porøse bygningsplater og får en kapasitet på 5-6000 tonn årlig. Årsbruket av trevirke blir omkring 150.000 kbm fast mål. Den vil under full drift beskjeftige 40-50 arbeidere.
  Vi tror at denne betydningsfulle nyskaping i vårt distrikts treforedlingsindustri har krav på litt ekstra oppmerksomhet. Vi har derfor latt en av våre medarbeidere se litt nærmere på anlegget.
 

Den nye fabrikkbygning fotografert fra Drammensfjorden.

 
Når det gjelder trelastdrift så må det med all rett kunne sies att den nye fabrikken ligger på gammel historisk grunn. Allerede i den første historiske tid finner man antydninger om att man fløtet tømmer til Drammensfjorden, til de derværende saltkjeler. Og Tord Pedersen skriver i sine ’Avhandlinger og Skildringer’ om den gryende trelasteksport fra Norge i 1200 årene, at den var tilfeldig og spredt runt hele kysten, men det var enkelte steder hvor virksomheten helt fra første stund antok en fast og regelmessig karakter, og et slikt sted var i første rekke Drammenselvens munning. En annen historiker som har beskjeftiget sig meget med trelastbrukets historie, tollinspektør L. J. Vogt, skriver at ingen av de kjente trelastplasser i det sønnenfjellske Norge fremtrer så tidlig som Drammen.
  Det var altså her, i Kobberviken, at trelasteksporten hade sin begynnelse, og her ble spiren lagt till en næring som senere skulle få rike utviklingsmuligheter, og bli av fundamental betydning for distriktets liv.
  Det begynte med spirer, bjelker og huggenbord. I løpet av det 14. århundrede bemektiget hollenderne seg herredømmet over trelastutførseln fra det sydlige Norge. De la særlig sin elsk på Drammen og Drammensvassdraget, fordi det her var rikelig tilgang på gran, der egnet seg godt til pelning ogh annet bruk i deres hjemland. I de gamle hollandske skrifter omtales ’Kooper-Wyekske Balkenn’ som noe av det beste som kunne skaffes, både hva passende dimensjoner og kvalitet angår. Særlig omfattende var dog ikke trelasteksporten i de årene. Regnskapene for 1528 og 29 forteller oss at selv på det tidspunkt var ikke utførselen mere enn ca. 2000 lester per år, fordelt på ca. 50 fartøyer.
  Omkring 1500 ble vannsagen kjent her i landet, og noe senere fikk den alminnelig anvendelse. Treforedlingsindustrien ble grunnlagt, og den skapte en rig og mangeartet utvikling. Skogene fikk en ny og stigende verdi. Ved fossefallene bygde man opp ’sagkverner’ i rekker og rad, og disse gav øket beskjeftigelse og høyere levestandard for store lag av befolkningen. Farten på vassdragene skiftet karakter, i det planker og bordflåter opptok en stor del av trafikken. Følgene av den stigende Trelasteksporten var oppsving for skpsfarten, og dermed også for skibsbygningen.
  Det neste trinn i treforedlingens utvikling fulgte efter dampkraftens gjennombrudd. Vannsagene ved fossefallene inne i landet ble etterhvert i større og større utstrekning avløst av de dampdrevne brukene ved elvemunningene. Disse bruk var som regel også utstyrt med høvlerier. De arbetiddet under gunstige forhold til å begynne med, med økende avsetning og stigende konjunkturer. Særlig hade de en glansperiode under og etter den tysk-franske krigen 1870-71.
  Og så følger den siste periode med treliperierne, cellulosefabrikkene og papirfremstilling av trefibre. Også her har Drammen og distriktet gjort seg sterkt gjeldende.
 
En av de siste fasene i treforedlingsindustriens utvikling er fremstilling av trefiberplater for bygningsindustrien. Det er en ganske ny industri det her dreier sig om. Den første wallboard-fabrikken ble bygget i Amerika i 1912.
  Det er bare 10 år siden Skandinavia fikk den første bedrift i bransjen, i de masonitfabrikken i Nordmaling ble anlagt i 1929. Senere er en rekke bedrifter kommet til, både i Finnland og Sverige, mens Norge bare har hatt en eneste fabrikk, og denne har i det senere vært ute av drift på grunn av brann. Sverige har i dag ialt 13 fabrikker for fremstilling av ulike sorter bygningsplater. Av disse er tre nyanlegg i 1938, og en fabrikk som ble satt i drift i begynnelsen av inneværende år. I en av de nyanlagte fabrikker eier Kooperative Førbundet halvparten av aksjekapitalen. Den samlede produksjon i Sverige i 1929 var 1.105 tonn, og i 1938 øket til hele 92.000 tonn, eller 26.800.000 kvm plater. Av denne produksjon ble omlag 70.000 tonn anvent innenlands, mens vel 21.000 tonn ble eksportert til en rekke forskjellige land, spredt over hele verden. Det er kanskje verd å legge merke till at eksporten er gått en del ned når man trekker sammenligninger med det foregåendeår. Dette skyldes den omstendighet att en rekke land har innskrenket sin import ved valutarestriksjoner og importforbud, men også at flere land søker å bli selvhjulpne også på dette område, og er gått til anlegg av egne fabrikker. Dette gjelder bl. a. England som har anlagt en stor fabrikk utenfor London. Denne benytter avfall av sukkerrør som råstoff. Det er også anlagt fabrikker i Frankrike og Sveits. Denne omstendighet skulle tilsi, at nye norske bedrifter først og fremst må ta sikte på hjemmemarkedet, og med de økete behov som gjør sig gjeldende også her, vil det bli god bruk for betydelig norsk produksjon.
  Den svenske statistikk viser at salget av prøse plater er gott noe tillbake, først og fremst av de grunner som vi har nevnt ovenfor, mens fabrikatsjon og omsetning av hårde plater øket betraktelig i løpet av det siste år.
 

En av de svære lyse salene hvor man nå har gått igang med å montere inn maskinene.

 
Den nye fabrikken ved Nøsted har fått en heldig og hensiktsmessig beliggenhet. Det har stor betydning at en slik fabrikk blir bygget i tilknytning till sagbruk. Den kan nemlig, i ikke liten utstrekning, utnytte avfallsved fra sagbruket. Dertil kommer at et hvert trelastbruk alltid får en del last som er lite egnet for skur, men som er ypperlig skikket till fremstilling av bygningsplater. Når det av og til har vært nevnt at wallboardfabrikkene kan drives med uteslukkende avfall som råstoff, så skyldes dette en misforståelse. Kravet til kvalitet er øket så sterkt også på dette område, at hvis man overhodet skall være konkurransedyktig må man bruke fullverdige råstoffer.
  Trevirket til wallboard må under alle omstendigheter være barkfritt og det er også nødvendig att 50 pst. Av råstoffet er helt bastfritt.
  Den nye fabrikken strekker sig fra strandbredden og innover i 80 meters dybde og 16 meters bredde. Høyden er to, til dels tre etasjer. Bygningen ligger mellom sagbruket og Nøsted gård, og er oppført i jernbetong av ingeniørfirmaet F. Selmer, Oslo. Lokalene er både imponerende og dertil lyse og hensiktsmessige. Byggeprisen oppgis å være 170.000 kroner.
  Installasjonen av maskineriet vil være tilendebragt innen jul. Det er i størst mulig utstrekning kjøpt ved norske verksteder, men en del har man måttet ta fra Sverige. Bl. a. har Kværner Bruk levert dampkjeleanlegget. Fremstillingen krever beydelig mengder damp. Man regner med et brensleforbruk på 3000 tonn kull per år. Også forbruket av elektrisk energi er temmelig stort, ialt 4 millioner kw. timer per år. National Industri har levert en transformator til anlegget på 900 kw. og en på 25 kw. Opptagermaskineri og sorterere er levert fra Myhrens verksted. Elektriske motorer m. v. er levert av A/S Norsk Elektrisk og Brown Boweri og Per Kure. Transportører er levert fra Refsums mekaniske verksted, Drammen, og Chr. Wisbeck, Oslo. Forøvrig er det selvsagt en rekke leverandører til bygg og fabrikk.
  Forøvrig har Den Norske Remfabrikk, Norløffs Jernvareforretning, Drammens slip og Verksted, Ah. Horn og Ingeniør Gran hatt leveranser til bedriften.
  Fremstilling av platene foregår etter en mekanisk metode, altså omtrent som ved fremstilling av tremasse. Den flytende masse tilsettes lim og andre impregneringsstoffer – slik at den ferdige plate får stor motstandskraft mot fuktighet. Platene har en overmåte stor isolasjonsevne for kulde og varme. Man regner med at en ½ toms plate har en isolasjonsevne som tilsvare en 2 toms planke, 8 tommers mur, og 18 tommers betongstøp. De egner sig derfor utmerket til innvendig paneling av hus, og anvendes fortrinsvis i trebygninger. Man kan klistre tapet like på platene. Man kan også male dem med oljemaling, men i så fall må de først behandles med limfarve. De kan også behandles med murpuss.
 

Driftslederen, ingeniør Boija.

   Produksjonen er maskinell og sterkt rasjonalisert, så det trenges ikke så svært mange arbeidere i selve fabrikken. Man regner med at man ved full drift vil ha behov for 40-50 arbeidere. Det er ikke noe manuelt arbeide på selve platen fra massen kommer ut av opptagermaskinen til platene er helt tørre og ferdige. Til og med skjæringen av platene i de forsjellige dimensjoner foregår automatisk.
  Utenfor fabrikken bygges en mindre brygge vesentlig basert på lossing av råstoffer til fabrikken.
  Driftslederen, ingeniør Boija er en mann med solide kunnskaper på området. Han er svensk av fødsel og har i fem år vært knyttet til wallboardindustrien i sitt hjemland. I de siste år har han imidlertid vært ansatt ved Hurum fabrikker, idet han har ledet ombyggnings- och moderninseringsarbeidet ved denne bedrift.
 
I en tid da tiltakslysten ikke er særlig utpreget, dersom man ikke får tiltakskomiteens- och statsmaktenes støtte, er det anerkjennelsesverdig gjort av de menn som har satt dette nye tiltak i verk. Det betyr at vi nå etter hvert kan bli selvhjulpne på et område hvor vi før i stort utstrekning har vært avhengig av import fra utlandet.
  Vi har så nøye som råd er gått gjennem mulighetene for denne industri, og vi tror at alt ligger vel til rette for en produksjon basert på et forretningsmessig grunnlag. Selv om man i de første år neppe kan regne med synderlig eksport, skulle det etter vårt skjønn være tillstrekkelig marked for fabrikkens produkter innenfor landets grenser.
 
Drammens Tidende, lørdag aften 21 oktober 1939. Tekst: T. Ø.

Back      Home